Vi hadde en kosovoalbaner i klassen på 90-tallet. Det var vel et og anna knis og fnis innimellom hvis norsk-uttalen ble litt på trynet, men det ble like fort glemt.

Unger mobber, alltid. Det er dessverre et faktum, om det er rødt hår, overvekt, hudfarge, eller noe annet som gjør deg en "annen".

Dette verken unnskylder, eller gjør det greit at det skjer. En mager trøst kan i midlertid være at det sjeldent er faktisk rasisme som er motivasjonen bak det.

Dette betyr imidlertid ikke at det er slik det oppleves av mobbeofferet, og kan sette preg på tilværelsen i lang tid. Noe man selv husker som et sleivspark glemt i neste friminutt kan ha vært den siste dråpen i et velfylt beger for mottaker.

Virkeligheten er dessverre ytterst subjektiv, når jeg selv ser tilbake på mine handlinger fra barne- og ungdomsskolen med en voksen manns (fortsatt noe begrensede) forståelse og evne til konsekvensanalyse kan jeg bli oppriktig trist av hva som ble sagt og gjort. Det var imidlertid ikke sånn det var ment den gang da.

Tror det er veldig avhengig av område og kull hvor mye mobbing og utfrysning og sånt det er, og hva unger mobber for. Jeg gikk på videregående i et par byer og en av byene hadde flere videregående skoler. Var ganske stor forskjell i kultur mellom skolene til tross for at distansen ikke var så stor. Ene byen hadde nærmest cliquer som i filmene om VGS i USA og det var merkbart mere fordommer og slikt i den byen.